I år skal vi være gjester i julen, besteforeldregjester. På julaften. Med liten småmor og lillemann. Det er første gangen vi skal være julaftensgjester som besteforeldre. Jeg gleder meg. Og tenker tilbake på første gangen jeg skulle ha besteforeldre som julaftensgjester.
Det var skremmende. Jeg pusset og skrubbet og gnikket og gned. Vasket og vendte på alt. Tørket støv på baksiden av bilder og malerier. Gardiner ble vurdert og forkastet, vurdert igjen og forkastet på nytt. Duker ble tatt frem, tittet på, ettersett og endelig godtatt. Servietter ble stivet og strøket. I det hele tatt, stor ståhei.
Maten, kakene, servise og bestikk måtte være perfekt. Alt måtte være perfekt. Trodde jeg. I stedet for en hyggelig tid i forkant av julen, ble det et mareritt. Jeg fant stadig noe nytt jeg enten hadde oversett eller glemt. Til slutt gikk jeg nesten i ring av nervøsitet.
«Ta det rolig» sa den beste av oss. «Du kunne ha servert svidd lapskaus på bare bordflaten, mutter’n hadde ikke lagt merke til det, så lenge vesla holder henne i ånde.»
Jeg lurer på om minstebarnet føler det litt slik? Eller kanskje det er anderledes med mamma og pappa?
Julaften kom den gangen også. Jeg var mentalt og fysisk utkjørt, det gjorde ikke saken bedre at de ble forsinket. Været var ikke av det snilleste laget og vi hadde snakket med svigerfar på telefon tidligere på dagen og spurt om de ville legge i vei? Eller om vi skulle utsette det i alle fall til dagen etter, om været bedret seg, da?
Den beste av oss flirte litt og sa: «Da sier vi det sånn» og la på røret. Han ristet smått på hodet og jeg tenkte at da kom de ikke i dag, likevel. Og senket skuldrene litt. «Nå, venter de til i morgen?» spurte jeg, en aning forhåpningsfullt. «Langt i fra, fatter’n hadde ymtet, meget forsiktig, frempå om muligheten for å utsette til i morgen. Da hadde han fått vite hvor David kjøpte det sure ølet hen, så damen er kanskje ikke helt blid.»
Det tegnet ikke bra og jeg gruet enda mer. Så satt vi og ventet, gikk ut på verandaen for å høre kirkeklokkene ringe julen inn. Laget en ny kanne kaffe og lurte på hvor lenge vesla kom til å holde koken. «Jeg legger henne», sa jeg, «for hun kommer til å bli så grinete om hun blir for trett». «Og minst like grinete om du vekker henne, når de kommer». sa den beste av oss. Det hadde han forøvrig rett i.
Heldigvis ble det ikke for lang ventetid, inn strømmet bestemor og bestefar, med pakkenellikker og slapsete sko. Pakker ble lagt på plass og du verden for et berg det ble.
Den beste av oss hadde rett. Jeg kunne ha servert svidd lapskaus på bare bordflaten og hun hadde ikke merket noe. Det ble en hyggelig julaften med trett og overbegavet barn, slitne besteforeldre som synes det var greit å sette seg i bilen og dra hjem og en lettet meg. «God jul, bestemannen,» sa jeg, «vi overlevde dette også.»